Noen steder ligner Saltstraumens tareskog hengende hager. Tareleggene strekker seg rett ut fra berget, eller slynger seg nedover flere meter før de igjen bøyer oppover. Tareleggen transporterer ikke næring sånn som trærnes stammer gjør. Dens funksjon er å løfte bladet opp mot lyset, da taren trenger sollys til fotosyntese. Tarens feste, heptaren, ligner på røtter, men har kun som oppgave å holde taren fast til underlaget. I Saltstraumen trengs det ekstra kraftig feste for å stå imot malstrømmen når den går som verst.
Innimellom tareleggene vokser småtorsken opp. Voksne torsk bruker stortaren som «hengekøye», de surrer seg inn i tarebladene og sover. Ørsmå rognkjeksbarn suger seg fast til tarebladene, de bruker dem som gjemmested. Det samme gjør andre yngel. Ærfugl dykker ned i tareskogen for å spise blåskjell. På stortarens legger fester andre alger som søl seg. Tareskogen er et mylder av liv vevd inn i hverandre.
Våren starter tidlig i tareskogen. I det sola klatrer over Børvasstindene i januar starter tarebladene å vokse. Om du på den tiden av året titter ned i det klare vannet vil du se et gulbrunt område i overgangen mellom stammen og tarebladet. Det er her tilvekst av ny tare skjer. Det som er igjen av fjorårets blad skyves ut i evigheten. Taren vokser raskt, etter noen uker lyser den ferske taren mot oss når vi dykker ned i strømmen. På land er det fortsatt flere måneder til første vårtegn.
På seinsommer og høst forvandles stortare-bladene til en magisk hvit miniatyrskog. Hydroider, små skapninger som ligner ørsmå busker vokser tett på bladene. Kolonier av mosdyr former hvite mønstre på taren. Når tarebladene er på sitt frodigste får de stort sett være i fred for beitere, de er vanskelig å fordøye. Men på høsten brytes tarebladene ned av bakterier, og da blir de fordøyelig for små krepsdyr og snegler som har tare på menyen.
Havet produserer godt over halvparten av oksygenet vi trenger for å leve. Det er planteplankton, de ørsmå grønne partiklene som farger havet grønt på sommeren som er storprodusenten. Men tareskogen bidrar sterkt til at vi kan puste fritt og lett her på land. Tareskogen tar også opp store mengder CO2.
Mye av tareskogen i Saltstraumen marine verneområdeer beitet ned av kråkeboller. Men i hovedstrømmen og utover i Sundstraumen er det fortsatt frodige gamle tareskoger. Dette takket være den sterke strømmen og steinbitbestanden her, begge deler beskytter tareskogen mot kråkebollenes beiting. Disse gamle tareskogene overgår de mest fruktbare økosystemene på land. På en kvadratmeter tareskog kan det leve over 100 000 små dyr som snegler, krepsdyr og skjell.
Norge har verdens nest lengste kystlinje, og vi har Europas største tareskoger. Men Saltstraumens tareskog må man lete lenge for å finne maken til. Vi har et stort ansvar for å ta vare på den, på vegne av hele verden. Gjennom verneforskriften til Saltstraumen marine verneområde er tang og tare vernet. Men kunne vi spurt dyrelivet i tareskogen om de er fornøyd med hvordan vi tar vare på hjemmet deres, ville nok svaret blitt nedslående. Fiskeliner ligger som edderkoppnett mellom tareleggene i enkelte områder. Disse linene lar seg ikke lett slite av, så når strømmen danser med taren rykkes den svakeste taren løs fra sitt feste. Hver gang en tarelegg rives løs, forsvinner et helt lite univers med liv.
Mye av tareskogen i Saltstraumen er fortsatt fri for liner, men for hvert år som går finner vi søppel fra fritidsfiske i nye områder. Å stoppe denne utviklingen haster. Det er enormt tidkrevende for dykkere å fjerne fiskelinene fra taren uten å skade den eller livet som bor der. Sterk strøm gjør arbeidet farlig og tiden man har til rådighet kort. Svaret er derfor ikke mer rydding, men å stoppe tilførselen av liner og sluker. Kan man ikke fiske uten å forurense så får man la være. Eller lære av noen som vet hvordan det skal gjøres.
In some places, Saltstraumen's kelp forest resembles hanging gardens. The kelp extend straight out from the rock, or wind down several metres before curving upwards again. The stem of the kelp do not transport anything, their function is to lift the leaves up towards the light, as kelp needs sunlight for photosynthesis. The kelp's attachment, the holdfast, resembles roots, but its only function is to hold the kelp firmly to the substrate. In Saltstraumen, an extra strong attachment is needed to withstand the maelstrom when it is at its worst.
Small cod grow up among the kelp. Adult cod use the kelp as a ‘hammock’, wrapping themselves in the kelp leaves in the evening. Tiny lumpfish suck themselves onto the kelp leaves, using them as a hiding place. Other fry do the same. Eider ducks dive into the kelp forest to eat mussels. Other kind of algae attach themselves to the big kelp. The kelp forest is a teeming mass of interwoven life.
Spring starts early in the kelp forest. As the sun climbs over the mountains in January, the kelp leaves begin to grow. If you look down into the clear water at this time of year, you will see a yellow-brown area at the transition between the stem and the kelp leaf. This is where new kelp growth occurs. What remains of last year's leaves is pushed out into eternity. The kelp grows quickly, and after a few weeks, the fresh kelp shines at us when we go diving in the current. On land, there are still several months to go before the first signs of spring.
In late summer and autumn, the large kelp leaves are transformed into a magical white miniature forest. Hydroids, small creatures that resemble tiny bushes, grow densely on the leaves. Colonies of bryozoans form white patterns on the kelp. When the kelp leaves are at their most lush, they are left alone by grazers, as they are difficult to digest. But in autumn, the kelp are broken down by bacteria, making them digestible for small crustaceans and snails that have kelp on the menu.
The sea produces more than half of the oxygen we need to live. Phytoplankton, the tiny green particles that colour the sea green in summer, are the main producers. But kelp forests also contribute to the fact that we can breathe easily on land. Kelp forests also absorb large amounts of CO2.
Much of the kelp forest in Saltstraumen MPA has been grazed down by sea urchins. But in the main current and out in Sundstraumen, there are still lush old kelp forests. This is thanks to the strong current and the wolffish population, both of which protect the kelp forest from sea urchin grazing. These old kelp forests surpass the most fertile ecosystems on land. A square metre of kelp forest can be home to over 100,000 small animals such as snails, crustaceans and mussels.
Norway has the world's second longest coastline, and we have Europe's largest kelp forests. But you would have to search long and hard to find anything like the kelp forest in Saltstraumen. We have a great responsibility to take care of it, on behalf of the whole world. Seaweed and kelp are protected by the conservation regulations for Saltstraumen MPA. But if we could ask the wildlife in the kelp forest if they are satisfied with how we are taking care of their home, the answer would probably be no. Fishing lines lie like spider webs between the kelp in some areas. These lines are not easily torn, so when the current dances with the kelp, the weakest kelp is torn loose from its attachment. Every time a kelp is broken, a whole little universe of life disappears.
Much of the kelp forest in Saltstraumen is still free of lines, but with each passing year we find rubbish from recreational fishing in new areas. It is urgent to stop this development. It is extremely time-consuming for divers to remove fishing lines from the kelp without damaging it or the life that lives there. Strong currents make the work dangerous and the time available short. The answer is therefore not more cleaning, but to stop the littering of lines and lures. If you can't fish without polluting, then you have to refrain from fishing. Or learn from someone who knows how to do it.
