Tareskogen - den skjulte skogen, det blå havets grønne regnskog. Det er mye som har gått galt i fjordene våre, også i Saltstraumen marine verneområde. I dag er store deler av denne en gang så frodige skogen uten «trær». Når tareskogen forsvinner, kollapser et av de mest produktive økosystemene på jorda.
Tareskogene produserer halvparten av oksygenet du trenger for å overleve, den tar opp store mengder CO2 fra atmosfæren, og er habitat for hundrevis av små dyrearter som inngår i næringskjeden til kystfiskene våre. Vi diskuterer hvordan få til karbonfangst samtidig som vi ødelegger naturens måte å gjøre dette på helt av seg selv. Vi er bekymret for bestandene av kystnær fisk samtidig som vi ødelegger beite- og oppvekstområdene denne fisken er helt avhengig av.
Norge har verdens nest lengste kystlinje, og vi har Europas største tareskoger. Det gir oss et forvaltningsansvar på vegne av hele verden. Den grønne Drøbak-kråkebollen er utpekt som synderen. Blir de for mange så snauhogger de tareskogen. Det skjer når de som naturlig skulle jakte på dem forsvinner. Kråkebollespiserne er sjøfugl, fisk og krepsdyr. At disse viktige artene blir for få, er vi mennesker ansvarlig for. Så hvem er den egentlig synderen?
Selv om tareskogen i Saltstraumen marine verneområde ikke er det den en gang var så er det fortsatt områder her med gammel tareskog full av liv. Tareskogene kan fortsatt komme tilbake til sin fordums prakt også utenfor dagens oaser, det er enda noe å bygge på. Havet tilgir om vi ikke lar ødeleggelsene gå for langt. Vi har noe kunnskap om hva som trengs for å dytte utviklingen i riktig retning. Men vi må være villig til å gi denne dytten.
Gråsteinbiten mesker seg på delikatessen kråkeboller, og er den arten som spiser de virkelig store kråkebollene.
Kelp forest - the hidden forest, this green «rainforest» of the blue sea. A lot has gone wrong in our fjords, including in Saltstraumen Marine Park. Today, large parts of this once lush forest along our coast are now devoid of "trees". When kelp forests disappear, one of the most productive ecosystems on earth collapses.
Kelp forests produce half of the oxygen all human life is dependent upon, it buffers large amounts of CO2 from the atmosphere, and provide habitat for hundreds of small and large species that are essential food for our coastal fish. We are discussing how to achieve carbon capture while destroying nature's own way of doing this all by itself. We are concerned about the populations of coastal fish, while destroying the grazing and nursery areas on which these fish depend on.
Norway has the world's second longest coastline, and we have Europe's largest kelp forests. This gives us a responsibility on behalf of the whole world. The green sea urchin is made responsible as the killer of of the kelp forest. If there are too many of them, they are capable of graze down the kelp forest to the barren ground. This happens when those who would naturally eat them disappear. The sea urchin predatores are seabirds, fish and crustaceans. We humans are responsible for these important species becoming too few. So who is actually the big bad wolf in this story?
Although the kelp forests in Saltstraumen Marine Park is not what they once were, there are still areas here with old kelp forests full of life. The kelp forests can still return to their former glory outside of today's oases. The ocean forgive if we don't let the destruction go too far. We have some knowledge of what is needed to push the ocean in the right direction. But we must be willing to give this push.
Wolffish feeds on sea urchins, and is the species that eats the really big sea urchins.
Når tarebladene er på sitt frodigste får de stort sett være i fred for beitere, de er ei hard nøtt å fordøye. Nå på høsten brytes tarebladene ned av bakterier, og da blir de fordøyelig for små krepsdyr og andre. Så nå er det et Babettes gjestebud for tareskogens innbyggere.
Høsten innebærer høststormer, og disse er viktige i tareskogens liv. Når det rufsete været merkes både på 20 og 30 meters dyp, da går det ut over tareskogen. Den eldste taren som er for stiv til å svinge med i dansen og for skjør til å klore seg fast, må gi tapt. Dette gir plass til nye generasjoner tare. De avrevne gir mat og muligheter for mange arter. Folk langs kysten er vant med drivtare som kastes på land i store kvanta med høststormene. I disse haugene med drivtare er det et yrende liv av småkryp og insekter som blir næring for fuglene på stranda. I forgangen tid ble denne drivtaren brukt til gjødsel, noen bruker den fortsatt i sine hager.
I Saltstraumen marine verneområde, gitt forholdene, burde det nær sagt over alt vært en frodig tareskog langs land. Slik er det ikke, det meste av tareskogen utenfor selve strømløpet er beitet ned av kråkeboller. Men i hovedstrømmen og utover i Sundstraumen er det fortsatt tareoaser. Dette takket være den sterke strømmen og steinbiten som begge beskytter tareskogen mot kråkebollens intense beiting. Disse gamle tareskogene er havets svar på en regnskog full av liv, og den overgår sågar de mest fruktbare økosystemene på land. På en kvadratmeter tareskog kan det leve over 100 000 små dyr som snegler, krepsdyr og skjell. Om vi ikke ødelegger for dette fantastiske økosystemet så er det en storprodusent av mat og oksygen for oss. I tillegg til at det fjerner CO2 helt gratis.
Stortarens legg kan bli 20 år gammel. Andre arter som blåskjell vokser på gamle tarelegger, og sjøfugl beiter derfor i tareskogen.
Mange arter har sitt levested inne mellom stortarens festeorgan, heptaren.
Tarestilksnegl spiser opp et tareblad. Høst i havet.
The kelp forest increases with an abundant growth in the spring and summer. A healthy kelp forest is not grazed on in that time of the year. This because they contain anti-herbivore chemicals, also its toughness is high and the nutritional quality is low. In autumn, the kelp leaves are broken down by bacteria, then they become digestible for small crustaceans and others. It's time for a Babette's feast for the inhabitants of the kelp forest.
At this time of the year powerful autumn storms rage across the coastline. Their brutality are an important factor in the life of the kelp forest. When you as a diver can feel the rough weather at a depth of 30 metres, it gives the kelp forest a hard time. Some of the elder stems are too stiff to swing along in the dance and the old holdfast too fragile to hold on. This gives room for new generations of kelp. And the torn ones provide food and opportunities for many species. People along the coast are used to drift kelp being washed ashore in large quantities during the autumn storms. In these piles of rotting kelp there is a bustling life with insects and other small beings that become food for the birds on the beach. In the past, this drift kelp was used for fertiliser, some people still use it in their gardens.
In Saltstraumen marine park, given the conditions, there should have been a lush kelp forest almost everywhere along the coastline. This is not the case, something is wrong. Most of the kelp forest outside the main current itself has been grazed down to barren ground by sea urchins. But in the main current and in Sundstraumen there are still impressive kelp oases. This is thanks to the strong current and the wolffish, which both protect the kelp forest from the sea urchin invasion. These old pristine kelp beds are the sea's rainforest, a place full of bustling life, and it even surpasses the most fertile ecosystems on land. More than 100,000 small animals such as snails, crustaceans and shells can live on one square meter of kelp forest. If we don't destroy this rich and wonderful ecosystem, it will, now and in the future, continue to be a major producer of food and oxygen for us. In addition to the fact that it removes CO2 completely free of charge, 20 times more per acre than forests on land.
Many species have their habitat in between the holdfast (heptar)
