Frøken reke må av med skallet før paring, og skal alt klaffe må en villig beiler finnes i nærheten. Her tar naturen atter en gang viselige grep. Avhengig av art kan hunnreker lagre sædceller i varierende tid før de befrukter eggene sine. Hos noen arter skjer befruktningen umiddelbart etter paring og skallskifte. Andre rekearter kan lagre sæd i flere uker eller til og med måneder til de føler det er et riktig tidspunkt for å videreføre slekten. Noen er sparsomme og bruker bare litt sæd av gangen, noe som gjør at de kan befrukte flere egglegginger uten å måtte pare seg på nytt.
Det er i ovariet det starter, eller som det heter på godt norsk, eggstokkene. Dette organet er å finne i hodeområdet til reka. Her produseres og lagres de ubefruktede eggene. Du kan se det som et mørkt område oppe på hode til reka, det kan være brunt, oransje eller grønt alt etter art. Eggene kalles hoderogn mens de oppbevares her. Når eggene er modne og omstendighetene riktige, passerer de gjennom en kanal (egglederen - ovidukten) der de befruktes av den lagrede sædpakken. Så ender de opp som «utrogn» under buken på reka. Her mellom rekas bein er eggene godt beskyttet til de klekkes.
Her er reka i ferd med å plassere eggene. Det så ut som noen egg skulle forsvinne i strømmen, men hun hentet dem inn og plasserte dem sammen med de andre. Reka bruker et klebrig stoff til å feste eggene til buken og beina, slik at de holder seg på plass til klekking.
Hunnreka bærer utrogna mellom beina til eggene klekker på vårparten, og larvene slippes ut i vannmassene.
Når rekelarvens øyne kan ses får eggene navnet øyerogn. Da er det like før klekking, om man ikke er så uheldig å møte ei glupsk ulke.
Prior to mating, the female shrimp must shed her exoskeleton, and a willing male must be nearby. Once again, nature takes wise steps. Depending on the species, female shrimp can store sperm for varying periods before fertilizing their eggs. In some species, fertilization occurs immediately after mating and molting. Other shrimp species can store sperm for several weeks or even months until they feel the time has come to continue the family line. Some are frugal and use only a small amount of sperm at time, which provide them reproductive flexibility, enabling the females to produce offspring even when males are unavailable.
It all starts in the female shrimp’s ovaries located in the headsection. This region is called the «saddle» and here the unfertilized eggs are produced and stored. You can see it as a dark area on the top of the shrimp’s head, which may be brown, orange or green in colour, depending on the species. When the conditions are right the eggs are moved from the saddle to the belly. During this transfer, they pass through a channel (the oviduct) where they come into contact with stored sperm, resulting in fertilization. They then end up under the shrimp’s belly. Here, between the shrimp’s swimmerets, they are well protected until they hatch.
This shrimp is in the process of positioning her eggs. It seemed like some eggs were about to be swept away by the current, but she retrieved them and placed them together with the others. The female uses a sticky substance to attach the eggs securely to her swimmerets, ensuring they remain in place during the incubation period.
The eggs are fertilized as they are transferred from the saddle to the swimmerets (pleopods) under the abdomen, where they are carried and incubated until hatching.
When you can see the eyes of the shrimp larva, hatching is not far off, unless they are unfortunate enough to encounter a voracious sculpin fish.
Når våren kommer og dagene blir lengre, øker lysmengden i havet. Dette sammen med tilførsel av næringssalter fra dypet etter vinterens omrøring gir optimale forhold for planteplankton. Havet blir grønt. Plante-plankton er det aller første leddet i nærings-kjeden, altså havets «gress». Denne grønne suppa er grunnlaget for at alle andre i havet skal få mat. Disse for oss nesten usynlige organismene er ekstremt viktig for oksygen-produksjonen på jorden. Gjennom fotosyntesen produserer de omtrent halvparten av alt oksygenet i atmosfæren, noe som betyr at hvert andre åndedrag du tar stammer fra havets planteplankton. Uten planteplankton ville ikke havets nærings-kjeder fungert, og vi ville blitt både sulten og nokså kortpustet.
Når oppblomstringen av planteplankton er på topp, kommer dyreplankton slik som hoppekreps. En enkelt hoppekreps kan spise over 300 000 planteplankton på et døgn. Fisk spiser dyreplankton og vi spiser fisk. Uten hoppekreps så blir det hverken fisk, sel, hval eller sjøfugl.
Hoppekreps lever i vann og i forhold til kroppsstørrelsen deres kan det sammenlignes med at vi skulle levd i sirup. Hoppekrepsen hopper, og det veldig langt og veldig fort. Når de tar sats kan de hoppe en halvmeter på noen tusendels sekund. Det er som om vi skulle hoppet 300 meter i stille lengde, og det i sirup. Styrken som kreves for å gjøre det er 10 ganger høyere enn hva som noensinne er blitt målt av noe annet dyr. Denne sprekingen er regnet som verdens sterkeste dyr i forhold til kroppsstørrelsen sin.
Det er enorme mengder hoppekreps i havet. Hvor mye har forsker ved Havforsknings-instituttet Johanna Myrseth Aarflot regnet på. Regnestykket hennes er som følger: Hvis et gjennomsnittsmenneske veier 62 kilo, så trenger vi to milliarder hoppekreps for å oppnå den samme vekten som det ene mennesket. Men målt i totalvekt på jordkloden, det som forskere kaller biomasse, er det 150 ganger mer hoppekreps enn mennesker. Så grovt regnet kan vi si at det er 2400 billiarder hoppekreps på kloden vår, sier forskeren. Altså 2 400 000 000 000 000 000 000 hoppekreps. Det er så mye liv at det nesten er umulig å forstå. Og likevel er det lett å overse dem.
Ser du nærmere etter når du dykker i dårlig sikt, kan du noen ganger se et yrende liv med millimeter store prikker som hopper rundt omkring. Dette er hoppekreps. Hoppingen er for å raskt komme seg unna de som måtte ønske å spise den. Hoppekrepsen har to ulike sett med bein. Den ene typen blir brukt å svømme med, de andre blir brukt til flukt. Så når den plutselig har behov for å flykte er den ikke utslitt i fluktbeinas muskulatur og kan reagere lynraskt.
Lobemaneten er et rovdyr som spiser dyreplankton, og den spiser mye. Magemål er mangelvare, den fortsetter å spise selv om tarmen er full. Maneten er gjennomsiktig og siste måltid med hoppekreps er godt synlig.
≈ ≈ ≈
The comb jelly is a predator that feeds on zooplankton, and it eats a lot. It doesn’t know when to stop; it keeps eating even when its gut is full. The jelly is transparent, so its last meal of copepods is clearly visible.
Denne hoppekrepsen har en parasitt på seg.
≈ ≈ ≈
This copepod has a parasite attached to it.
When spring arrives and the days grow longer, the amount of light in the sea increases. This, combined with an influx of nutrients from the deep water after winter’s mixing, creates optimal conditions for phytoplankton. The sea turns green. Phytoplankton are the first link in the food chain, the ocean’s “grass.” This green soup is the foundation that makes food available for everything else in the sea. These nearly invisible organisms are also crucial for oxygen production on Earth. Through photosynthesis, they produce about half of all the oxygen in the atmosphere, meaning every second breath you take comes from the ocean’s phytoplankton. Without phytoplankton the ocean’s food chains would collapse and we would end up both hungry and rather short of breath.
When the phytoplankton bloom is at its peak, the zooplankton arrive, like the copepods. A single copepod can eat over 300,000 phytoplankton in one day. Fish eat zooplankton, and we eat fish. Without copepods, there would be no fish, no seals, no whales, and no seabirds.
Copepods live in water, and relative to their body size, it’s like we were living in syrup. But copepods jump, and they jump very far, and very fast. When they launch themselves, they can jump half a meter in just a few thousandths of a second. That’s like a human jumping 300 meters in a standing long jump in syrup. The force required for such a jump is ten times greater than anything ever recorded in any other animal. This little copepod is considered the strongest animal in the world relative to its body size.
There are enormous numbers of copepods in the ocean. Just how many has been calculated by researcher Johanna Myrseth Aarflot at the Norwegian Institute of Marine Research. Her math goes like this: if the average human weighs 62 kilos, you would need two billion copepods to equal the weight of that one person. But if we look at total weight on the planet, what scientists call biomass, there is 150 times more copepod mass than human mass. Roughly estimated, that means there are 2,400 quadrillion copepods on our planet, 2,400,000,000,000,000,000,000. That’s so much life, it’s almost beyond comprehension. And yet, they’re easy to overlook.
If you take a closer look when diving in murky water, you'may see a teeming world of millimeter-sized specks darting and jumping all around. This is copepods. The jumping is a way to quickly escape from anything that might want to eat it. The copepod has two different sets of legs, one set for swimming and the other for escaping. So when it suddenly needs to flee, the escape muscles are fresh and ready, allowing it to react in a split second.
Spøkelseskreps er altetende. De forreste beina har klør med gifttorn og de kan fange mikroorganismer med disse. Dette er aktive rovdyr som fanger det strømmen tilbyr. Om den kan fange en så stor hoppekreps som dette er vi usikker på, men mindre eller unge individer tror vi går en usikker tid i møte om de hopper foran en spøkelseskreps.
≈ ≈ ≈
Skeleton shrimp are omnivores. Their front legs are equipped with claws and venomous spines, which they use to catch microorganisms. These are active predators that seize whatever the current brings their way. We are not sure if they can manage a copepod this large, but smaller or younger individuals are likely in trouble if they happen to jump past a skeleton shrimp.
