Gråsteinbit er en av Saltstraumens mange urinnvånere. Vi møter de samme steinbitene dykk etter dykk, over år. De vi har fulgt tettest har vi gitt navn. Å få følge dem gjennom årstidenes skiftninger har lært oss mye om deres hverdagsliv, spesielt de siste 5 årene hvor vi har observert mer systematisk. Men det er fortsatt mange mysterier som gjenstår, de overrasker oss stadig.
Tekstene om steinbit her er en blanding av våre observasjoner og kunnskap vi har hentet fra forskningsartikler. Vi har også et godt samarbeid med forskere ved Nord Universitet.
The wolffish is one of Saltstraumen’s many ancient inhabitants. We are encountering the exact same wolffish dive after dive, year after year. The ones we have followed most regularly have got names. We have learned a lot through our many encounters, especially since we began more systematic observations five years ago. Yet, many mysteries remain, and they continue to surprise us.
The texts below are a blend of our own observations and research-based knowledge from articles. We are also fortunate to have a collaboration with researchers at Nord
Steinbiten har trolig vært her i Saltstraumen før mennesket befolket området. De er hjemmekjære, og holder seg i samme område hele livet. Det var disse to, Pernille og Terje, som ble våre første steinbitlærere. Vi fant hula vinteren 2020,
University.
The wolffish have probably been here in Saltstraumen before humans populated the area. They stay in the same area their entire lives, and stick to the same dens. It was these two, Pernille and Terje, who became our first wolffish teachers. We discovered this den in the winter of 2020.
Sommeren 2021 var vi veldig spent på om damen fra forrige sommer ville komme tilbake til Terje, eller om steinbit skifter partner hver sesong. Steinbitenes «ansiktsrynker» er forskjellig for hvert individ, og nærbilder gjør det mulig å gjenkjenne dem. Gleden var stor da vi kunne konstantere at samme dame var tilbake. Hun fikk navnet Pernille, oppkalt etter den første jordmora i Saltstraumen som er nevnt i offentlige kilder. De andre steinbitparene vi etter hvert ble kjent med bekreftet det samme mønsteret: steinbit er trofast og holder sammen i faste par. De er også hjemmekjære, de bor i samme huler år etter år.
In the summer of 2021, we were very excited to see if the lady from last summer would return to Terje, or if wolffish change partners every season. The wolffish’s “facial wrinkles” are different for each individual, and close-ups make it possible to recognize them. We were delighted when we could confirm that the same lady was back. We gave her the name Pernille, after the first midwife in Saltstraumen who is mentioned in public sources. Other wolffish pairs we follow show the same pattern; wolffsh are faithful and stay together in pairs. And hey live in the same dens year after year.
Steinbitenes huler er omgitt av et mylder av fargerikt liv. Selve berget er kun synlig i underkant av hulens åpning der steinbitene svømmer inn og ut. Denne vakre hula bebos av Johan og Olga. Johan er oppkalt etter Johan Stenersen som bygde Saltbrygga og drev frakt av varer langs kysten med base i Saltstraumen. Olga var skolestyrer og gift med Johan.
The wolffish dens are surrounded by a myriad of colourful life. The rock itself is only visible just below the opening where the wolffish swim in and out. This beautiful cave is inhabited by Johan and Olga. Johan is named after Johan Stenersen, who built Saltbrygga and ran a shipping company along the coast based in Saltstraumen. Olga was a school principal and married to Johan.
Pernille ligger utenfor hulen og bryr seg ikke så mye om vi kommer innom. Terje er mer skeptisk av seg, og napper henne i brystfinnen for å få henne inn i hulas trygghet. Det blir litt som om vi skulle ta vår kjære i armen. Vi har observert samme adferd når hannene ønsker hunnen velkommen tilbake til hula på sommeren. Omsorg er ikke eksklusiv menneskelig adferd.
Pernille lies outside the den and doesn’t seem to mind much when we drop by. Terje is more cautious and tugs at her pectoral fin to get her back into the safety of the den. It’s a bit like taking your loved one by the arm. We have observed the same behavior when the males welcome the females back to the den at late summer. Care is not an exclusively human behavior.
En observasjon her i Saltstraumen er at polarreka (Lebbeus polaris) lever tett på gråsteinbiten. Vi finner ofte denne reken i steinbitens huler, og vi ser den sitte på steinbiten. Andre steder i verden er det vanlig at reker plukker parasitter fra fisk, men det er ikke kjent at polarreka gjør dette med steinbiten. Kan det være at den gjør det likevel?
An observation in Saltstraumen is that the polar shrimp (Lebbeus polaris) lives in close relation with the Atlantic wolffish. We often observes this shrimp in the wolffish's dens, and we observes it sitting on the wolffish. In other parts of the world, it is common for shrimp to pick parasites off fish, but it is not known whether the polar shrimp does this with the wolffish. Could it be that it does so anyway?
Steinbitparene har hatt en fredelig sommer sammen med masse mat og hvile. Men på høsten dukker gjerne bøllene opp. I den siste tiden før eggene skal legges herjer bøllene aggressivt rundt på jakt etter ei fruktbar dame. Det kan gå hardt for seg, bøllen angriper med åpen kjeft og blir møtt av en åpen kjeft. Og med den tanngarden og styrken i kjevene så er det ikke uvanlig at det blir stygge sår.
Noen ganger lykkes de i å fortrenge den etablerte hannen fra hula hvor han ligger sammen med sin partner. Vi har da sett to ulike utganger av situasjonen - den ene gangen stakk hunnen av etter en dag, hun aksepterte tydeligvis ikke den brutale inntrengeren. Han forlot et par dager deretter og hula forble tom den vinteren. I en annen hule hvor en hanne ble utkonkurrert, ble det egg. Med andre ord aksepterte hunnen byttet. Men inntrengeren hadde ikke noe forhold til hula, og forlot den med en gang eggene var ferdig klekt på våren. Den opprinnelige hannen flyttet da inn igjen. Da høsten kom dukket inntrengeren opp på ny og hang rundt hula en måneds tid, men hulens eier holdt stand denne gangen og fikk æren av å bli pappa selv. Bøllene forlater området når eggene er lagt, da er det ikke noe mer å hente.
Det er kun i fasen like før egglegging vi har sett denne intense aggressiviteten. Resten av året kan vi se at de stirrer på hverandre og markerer styrke ved å gjøre seg stor, men vi har ikke sett angrep og slåssing. Hulene ligger mange steder tett, så steinbitene bor omtrent vegg i vegg, og de virker være fredelige naboer.
After a few late summer and autumn months of idyllic peace for the wolffish pairs, the bullies arrive. Just before egg-laying, they try to steal females from established relationships. They wreak havoc, aggressively roaming in search of a fertile mate. It can get violent, with attacks delivered with open jaws, met with equally open jaws. Given the strength of their jaws and their formidable teeth, it’s not uncommon for them to sustain ugly wounds.
Sometimes, the intruder succeeds in displacing the male already paired with the female. We have observed two different outcomes in such situations. In one case, the female left after a day—clearly rejecting the brutal intruder. He left shortly after, and the den remained empty that winter. In another den where the resident male was ousted, eggs were laid. In other words, the female accepted the newcomer. However, the intruder had no attachment to the den and abandoned it once the eggs hatched. The original male then moved back in. When autumn came, the intruder reappeared, lurking around the den for about a month, but this time, the dens's rightful owner held his ground and earned the honor of becoming a father himself. The bullies leave the area once the eggs are laid, as there is nothing more for them to gain.
We have only observed this intense aggression during the pre egglaying phase. Otherwise in the summer season, wolffish may stare at each other and display dominance by making themselves appear larger, but we have not witnessed attacks or fighting. In many places, the dens are close together, with the wolffish essentially living side by side, and they seem to be peaceful neighbours.
Når sola ikke lenger når over Børvasstindene med sine stråler, gjør Saltstaumens steinbitpar seg klare til å skape nytt liv. De har innvendig sex. Hannen stryker seg mot hunnens buk med sin kropp for å stimulere eggene til å legges. Hunnen krøller seg til slutt sammen til en ring, og i den ringen legger hun sine egg. Eggene samles til en stor rund ball. Eggene kleber seg sammen, limet er et spesialdesignet protein i det geléaktige ytre laget på egget. Mengden egg varierer ut fra størrelsen på hunnen og det er store variasjoner med alt fra 2000 til 35000 egg.
When the sun no longer rise above the Børvasstindene, the Saltstaumen wolffish pair gets ready to create new life. They have internal sex. The male rubs his body against the female's belly to stimulate her to lay the eggs. The female finally curls up into a ring, and in that ring she lays her eggs. The eggs gather into a large round ball. The eggs stick together, the glue is a specially designed protein in the jelly-like outer layer of the egg. The number of eggs varies depending on the size of the female, with significant variation ranging from 2,000 to 35,000 eggs.
Steinbithunnen forlater hula når eggene er lagt. Å produsere så mye egg må ta på kreftene. Hun svømmer ned på dypere vann og tilbringer vinteren der. Etter tre måneder begynner hun å produsere nye egg. Eggene modner inne i henne i ni måneder. Mot slutten vil eggene utgjøre 25-35 % av hennes kroppsvekt.
The female wolffish leaves the den when the eggs are laid. Producing so many eggs takes a lot of energy. She swims down to deeper water and spends the winter there. After three months, she starts producing new eggs. The eggs mature inside her for nine months. By the end, the eggs will make up 25-35% of her body weight.
Dette bildet er tatt sist i november, og Pernille har nettopp forlatt hula. Fra nå av er Terjes jobb å passe eggene hennes til de er klare for klekking etter omtrent 5 måneder. I denne perioden forlater han ikke hulen. Han spiser ikke, næringen henter han fra sin egen lever. Nylagte egg har gul farge, og i denne fasen er de svært følsomme for hvitt lys. Det kan være årsaken til at steinbitene legger sine egg når mørketiden er som sterkest. Eggene rekker å bli robuste nok til å tåle sollyset til sola igjen klatrer over Børvasstindene siste dagene av januar.
This picture was taken at the end of November, and Pernille has just left the den. From now on, Terje's job is to look after her eggs until they are ready to hatch after about 5 months. During this period, he does not leave the den. He does not eat, he gets his nutrition from his own liver. Newly laid eggs are yellow in colour, and in this phase they are very sensitive to white light. This may be the reason why the wolffish lay their eggs when the days are darkest. The eggs have time to become robust enough until the sun again climbs over Børvasstindene in the last days of January.
Det anbefales stor varsomhet med å fotografere eller filme nylagte egg, da lyset fra blits og lamper kan ødelegge eggene de første 6-8 ukene. Dette lærte vi den harde måten. Vi fotograferte ivrig Terje med nylagte egg i november 2020, det ble også filma med lys. En måned senere var hula tom, eggene var borte og Terje hadde svømt sin vei. Han kom heldigvis tilbake igjen når sommeren kom. Vi bruker nå kun rødt lys når vi sjekker hulene for egg og tar aldri bilder av egg før det er gått minst 2 måneder.
Be careful when photographing or filming newly laid eggs, as the light from flashes and lamps can destroy the eggs in the first 6-8 weeks. We learned this the hard way. We eagerly photographed Terje with newly laid eggs in November 2020, and also filmed with light. A month later, the den was empty, the eggs were gone and Terje had swum away. Fortunately, he returned again when summer came. We now only use red light when we check the dens for eggs and never take photos of eggs until at least 2 months have passed.
Utsettes steinbiten for stress så går det utover eggene. Dersom den må bevege seg for mye kan noen egg klekkes prematurt og andre bli ødelagt. Stress kan i ytterste konsekvens føre til at hannen spiser opp eggene og forlater hulen.
If the wolffish is exposed to stress, it negatively affects the eggs. If it has to move too much inside the den, some eggs may hatch prematurely while others can be damaged. In extreme cases, stress can cause the male to eat the eggs and abandon the den.
Etter noen uker (6-8) skifter eggene farge til mer grå og lett gjennomskinnelige, og små øyne kan ses. Når eggene blir mørkere beskytter dette yngelen mot UV-stråling og skader som kan forårsakes av lys. Eggene blir mer robuste. Denne nye fargen i eggene kommer i perioden sola snur og dagene blir lysere
After a few weeks (6-8), the eggs change colour to a more gray and slightly translucent shade, and small eyes can be seen. As the eggs darken, this protects the embryos from UV radiation and light-induced damage. The eggs become more robust. This new coloration in the eggs occurs around the time of the winter solstice, as the days become brighter
Om tolv timer er fem måneder med eggpass over. Parelius vil klemme eggballen varsomt for at eggene skal klekkes. Det er ikke en stor klem, men heller mange små klemmer som får eggene til å briste puljevis.
In twelve hours, five months of egg care will be over. Soon Parelius will start carefully squeezing the egg cluster to help the eggs hatch. It's not one big squeeze, but rather many caring squeezes that cause the eggs to burst open in batches.
De første meterne er nok den farligste svømmeturen i en nyklekt steinbits liv. Glupske torskemunner får raskt med seg at det er klekking på gang og jafser i seg en stor del av de tusener med yngel som svømmer ut av hula.
The first few meters are likely the most dangerous swim in the life of a newly hatched wolffish. Hungry cod mouths quickly notice that hatching is going on and snap up a large portion of the thousands of larvae swimming out of the safe den.
Steinbitungen som kom seg forbi torskemunnene er 17-20 mm lang og den bærer med seg litt niste i en plommesekk. Den er en ferdig utviklet steinbit i miniatyr, med tenner klare til å jafse i seg det den lille munnen klarer å gape over.
Ga denne nyklekte oss svar på hvor disse små gjør av seg den første tiden? Denne svømte i alle fall målrettet opp mot grunnere vann. I skriften står det så mangt, men her forholder vi oss til det vi observerer. Saltstraumens nyklekte forlater hula ganske umiddelbart. Vi får prøve å henge oss på en av de små neste gang for å se hvor den første ferden i små steinbiters liv ender.
The wolffish larvae that made it past the cod's mouths are 17-20 mm long and is carrying a small snack in the form of a yolk sac. They are fully developed miniature wolffish, with teeth ready to devour whatever their tiny mouths can manage.
Did this newly hatched one give us an answer as to where these little ones go during their first days? At least this one swam purposefully toward shallower waters. The literature says many things, but here we rely on what we observe. The newly hatched wolffish in Saltstraumen leave the safe den almost immediately. Next time, we’ll try to follow one to see where the first journey in the life of small wolffish ends.
En steinbit fra årets kull. Første året har den farge som varierer mellom mørk oransje til brun oransje. Den vokser fort det første leveåret og spiser for det meste pigghuder.
A wolffish from this year’s brood. In its first year, its colour varies between dark orange and brownish orange. It grows quickly during its first year and feeds mostly on echinoderms.
Huleboer blir de tidlig, dette gir dem en sjanse til å komme unna glupske munner. De som jakter på små steinbit i Saltstraumen er kveite, torsk og oter.
They become den dwellers early on, which gives them a chance to escape hungry mouths. Those hunting small wolffish in Saltstraumen include halibut, cod, and otters.
Sannsynlig en toåring, det er enda mange år igjen til den blir kjønnsmoden. Den brune fargen har sluppet, og i påvente av den stålgrå fargen som tenåringene har så kler den seg i en gul sjattering. Nå er den ca to kilo.
Probably a two-year-old, there are still many years to go before it reaches sexual maturity. The brown colour has faded, and while waiting for the steel-grey colour that teenagers have, it dresses in a yellowish shading. It now weighs about two kilos.
Gråsteinbiten er ikke bare grå, den skifter farge som en naturlig del av aldringsprosessen. Mønsteret med mørke tverrgående striper og flekker på kroppen visker ut fiskekroppens kontur mot underlaget, noe som gjør det vanskeligere for sultne munner ovenfra å oppdage den mot bunnen. Det første leveåret kler ungfisken seg i nyanser av brunt mønster med et hint av oransje. I sitt andre leveår begynner de å endre farge mot blågrå, men i denne fasen er det gjerne en blanding av gulbrun og grå. Når de er fire år er de livlige både i atferd og farge. Fargen er nå skarp
Shades of survival, the life-long journey of the Atlantic wolffish's colour transformation.
Patterns like dark transverse bars on the body and mottled design break up the fish’s body outline. This is a palette of survival, making it harder for predators from above to detect it against the substrate. The first year as juveniles they are typically mottled brown with a hint of orange. In their second year of life, they start to change colour towards grey, but in this phase they are a mixture of yellow-brown and grey. By the time they reach four years of age, they are vibrant both in behavior and colour. Their colour is now a
blågrå, og de ser rett og slett nymalt ut. De beholder denne briljante fargen helt til de blir kjønnsmodne i 5-7 årsalderen. Deretter blir de gradvis blekere i fargen. Gamle steinbit er mer gråhvite. De tverrgående stripene på ryggen blir blekere når den er blitt kjønnsmoden, og de forsvinner helt etter hvert som de blir gamle.
sharp blue-grey, and they look freshly painted. They retain this bright colour until they reach sexual maturity. Then, slowly, they become paler in colour, and when they are what you might call older, they are more grey-white than blue-grey. When they reach sexual maturity, the transverse bars on their backs start to become paler and then vanish as they grow older. This gradual shift in coloration from brown to light grey is a natural part of the wolffish's aging process.
I Saltstraumen verneområde bor det noen få av disse virkelig gamle steinbitene. De ligger ikke på egg, de slåss ikke, de er bare rolig og verdige. Som en grå eminense (éminence grise) holder de seg i bakgrunnen, men påvirker likevel miljøet.
Hvor gammel blir gråsteinbiten og hvordan finner man alderen på en fisk? Fisk har en otolitt, en liten kalkplate i det indre øret (vi har også otolitter som alle andre virveldyr). Otolitten er et av verktøyene i fiskens verktøykasse for balanse, orientering og hørsel. Men etter fiskens død er dette den «svarte boksen» som forteller forskere
In Saltstraumen MPA, there are a few of these truly old wolffish. They don’t guard eggs, they don’t fight—they are simply calm and dignified. Like a gray eminence, they remain in the background but still influence the environment.
How old does the Atlantic wolffish get, and how do you determine the age of a fish? Fish have an otolith, a small calcium plate in their inner ear (we humans, like all vertebrates, also have otoliths). The otolith is one of the tools in a fish’s "toolbox" for balance, orientation and hearing. However, after a fish’s death, the otolith becomes the “black box”
«alt» om fiskens liv. Ved å se på årringer i et tre kan vi få kunnskap om treets liv, om både alder og gode og dårlige år. På samme måte forteller otolitter hos fisk om alder, feite eller magre år, temperatur, havets saltinnhold, hvor fisken har vandret og mye mer.
Så var det dette med alder hos steinbitene våre. Hvor gråsteinbiten bor har mye å si for alderen. Den eldste som er fanget var 33 år, det er fra fangst man får disse data. I følge havforskningsinstituttet blir våre steinbiter 20-25 år. Bor de i den vestlige delen av Atlanterhavet, (Gulf of Maine) så blir hannene 31 og hunnene 29 som maksimal alder.
that tells scientists “everything” about the fish’s life. Just as the growth rings of a tree can tell us about its age and good and bad years, the rings in a fish’s otolith reveal its age, years of abundance or scarcity, water temperature, ocean salinity, migration routes and much more.
Regarding the age of our wolffish; where the wolffish lives plays a significant role in how old it gets. The oldest recorded wolffish was 33 years old, and this data comes from catches. According to the Norwegian Institute of Marine Research, wolffish in our waters typically live 20–25 years. In the western Atlantic (such as the Gulf of Maine), males can reach a maximum age of 31 years and females 29 years.
Steinbityoga? Steinbit gjør mye rart, det rareste er kanskje disse yogalignende bevegelsene. Den åler seg rundt på rygg, står på hodet, bukter og vrir seg i de merkeligste posisjoner. Om det er for å klø av seg parasitter eller holde kroppen myk er ikke lett å si, men den kan holde på i bortimot en times tid. Det er kun godt voksne store steinbit vi har sett gjøre dette, men det er vel også de som kan behøve myke opp sin støle kropp. De vi har sett har vært alene når de gjør det så langt vi har sett.
Foto Johan Björklund.
Wolffish yoga? Wolffish do a lot of strange things, these movements looking like yoga makes us really curious. They move around on back and side, twisting and turning og standing up side down. Whether it is to scratch off parasites or to keep the body fit is not easy to say, but it can go on for almost an hour. We have only seen grown up wolffish do this kind of movements, but guess they are the one with stiff bodies. They have been alone when doing this when we have seen them.
Photos Johan Björklund.
Denne steinbiten har funnet seg en flott hule omkranset av vakre anemoner. Nå er det på tide å fortelle verden at han er kjønnsmoden og klar for å stifte familie. Så hvordan gjør man det? Onani er løsningen. En liten skvett melke slippes ut i vannet og alle nabolagets damer får meldingen om at denne karen er på sjekkern.
This wolffish has found himself a nice den surrounded by beautiful anemones. Now it is time to let the world know that he is sexually mature and ready to start a family. So how does he do that? «Masturbation» is the solution. A small squirt of milt is released into the water, and all the neighborhood ladies get the message that this guy is ready to commit.
Steinbit holder til i samme hule år etter år. Den tar mat med hjem og avfall blir det jo etter et godt måltid. Så det stelles og ryddes. Vedlikehold av hula ser ut til å være en prioritert oppgave for hannen i tiden etter klekking og før hunnen flytter inn igjen i juli. Etter at steinbiten er kjønnsmoden i 7-årsalderen så vokser den ikke så enormt mye som den gjorde de første årene. Men litt større blir de jo med årene, så oppgradering og utvidelse av hula kreves nok gjennom et langt steinbitliv.
Wolffish reside in the same den year after year. They bring food home, and waste naturally accumulates from the wrapping after a good meal. So, cleaning and tidying up are necessary. Maintaining the den appears to be a prioritized task for the male in the period after hatching and before the female moves into the den again in July.
After reaching sexual maturity at about 7 years of age, the wolffish doesn’t grow as rapidly as it did in its early years. However, they do continue to grow slightly over time, so upgrades and expansions of the den are likely required throughout a long wolffish life.
Steinbiten ser ut til å foretrekke å spise hjemme, vi observer ofte at den tar maten med hjem til hulen sin. Bordskikken til steinbiten er så som så, og det utnytter torsken til å få seg et lettvint måltid.
The wolffish seems to prefer eating at home; we often observe it bringing food back to its den. Its table manners are questionable, and the cod take advantage of these poor table manners to score an easy meal.
Steinbit er ingen vegetarianer. De kraftige kjevene og arsenalet av tenner knuser krepsdyr, kråkeboller, sjøstjerner, krabber og andre bunnlevende arter. Kraftig kost krever kraftige tenner. Det første man legger merke til hos gråsteinbiten er de fryktinngytende tennene. Den heter «wolffish» på engelsk, da fire til seks kraftige ulvelignende tenner stikker ut selv når den har munnen lukket. Bak ligger flere rader med jeksler designet for å knuse maten, og svelget er omkranset av små sagbladtenner. Dette imponerende tannsettet får gråsteinbiten allerede mens den ligger i egget.
The wolffish is no vegetarian. Its powerful jaws and arsenal of teeth crush crustaceans, sea urchins, starfish, crabs, and other bottom-dwelling species. A hard diet requires strong teeth. The first thing you notice about the Atlantic wolffish is its fearsome teeth. The name wolffish is inspired by the four to six large, wolf-like teeth that protrude even when its mouth is closed. Behind these, several rows of molars are designed for crushing food, and the throat is surrounded by small, saw-like teeth. This impressive set of teeth develops while the wolffish is still in the egg.
Hva med tannpuss? Dårlig munnhygiene kan gjøre at det blir mye bakterier som igjen kan føre til infeksjoner. Når den spiser dyr med hardt skall, så er dette samtidig steinbitens måte å pusse tennene på. Noen ganger ser vi små tanglopper (amfipoder) inne i munnen på steinbit, muligens holder disse tennene rene og frie for bakterier.
What about brushing its teeth? Poor oral hygiene can lead to a buildup of bacteria, which in turn can cause infections. When the wolffish eats animals with hard shells, this also serves as its way of cleaning its teeth. Sometimes we find small amphipods inside the wolffish's mouth, possibly helping to keep the teeth clean and free of bacteria.
I den første delen av perioden med eggpassing skifter hannene tenner. I midten av januar har de et nytt sett klart. Når hunnene skifter tenner har vi derimot vært litt usikre på. Basert på noen observasjoner i 2024 tror vi hunnene skifter tenner ukene før de legger egg. Om dette stemmer skal vi finne ut av neste høst. Men det virker logisk at tannskiftet skjer på ulike tidspunkt for de to kjønnene. Hannene spiser ikke når de passer egg, så å skifte tenner da er jo lurt. Da har de nye sterke tenner klare når eggene klekkes og de skal spise seg opp etter den lange fasten. Hunnene bruker
During the first part of the egg-guarding period, the males shed their teeth. By mid-January, they have a new set ready. At which particular time the females shed their teeth, however, has been less certain. Based on some observations in 2024, we believe the females shed their teeth in the weeks just before laying their eggs. We will try to confirm whether this observation is correct next autumn. It seems logical that tooth replacement happens at different times for the two sexes. The males do not eat while guarding the eggs, so shedding their teeth during this period makes sense. This way,
mye energi på å produsere den store eggballen de legger, det tar 9 måneder for eggene å modnes. Så når eggene er lagt har hun nok et stort behov for å spise seg opp. Så derfor virker det naturlig å skifte tenner mens hun ligger i hula med magen full av egg, hun er da klar for å jafse i seg mat når eggene er lagt og ansvaret overlatt til hannen.
Det er mer enn 30 000 fiskearter i verden. Så vidt vi vet, er det kun steinbiten som skifter tenner på denne måten.
they have strong new teeth ready when the eggs hatch, and they need to eat a lot to recover from the long fasting period. The females, on the other hand, use a lot of energy producing the huge amount of eggs—it takes 9 months for the eggs to mature. Once the eggs has been laid, the female likely has a great need to feed and regain her strength. Thus, it seems natural for the female to shed her teeth while resting in the safe den with her belly full of eggs, ensuring she is ready to devour food once the eggs are laid and been handed over to the male.
There are more than 30,000 fish species in the world. As far as we know, the wolffish is the only one that sheds its teeth in this way.
Steinbiten har sin intimsone, og den bør vi som er besøkende i dens rike respektere. Den gir deg helt klare signal dersom du er i ferd med å tråkke over grensen. Ryggfinnen reises, den gaper og det begynner å rykke i kjevemusklene. Den kan også glefse eller svømme raskt mot deg som et skinnangrep. Tar du ikke hintet så stikker den av. Jeg har aldri møtt en steinbit som går til angrep om ikke noen angrep den først.
The wolffish has its territory, and as visitors to its realm, we should respect it. It gives you very clear signals if you are about to cross the line of its comfort zone. Its dorsal fin rises, it opens its mouth, and its jaw muscles begin to twitch. It may also snap or swim quickly toward you in a mock attack. If you don’t take the hint, it will swim away. I have never encountered a wolffish that attacks unless it was attacked first.
Why does the Atlantic wolffish have two spotted lateral lines?
The lateral line system is a sensory organ that fish have evolved. It detects water movements, vibrations, and pressure changes in the surroundings. This means the lateral lines are essential for navigation, finding food, and sensing when a predator or other threat is approaching. The wolffish is a bottom-dwelling species, but they have predators in open water too. This could explain why they needs to monitor both what is happening on the seabed and what is occurring in the open blue at the same time.
Om du ser på øynene til gråsteinbiten så er disse omgitt av krans med hvite prikker med et lite hull i midten. Den har flere slike punkter i ansiktet. Lik sidelinjen så er dette sensoriske punkt og disse vokser og blir større når steinbiten blir eldre.
With two lateral lines—one upper and one lower—the wolffish gain a more precise understanding of its environment.
If you look at the eyes of the Atlantic wolffish, they are surrounded by a ring of white spots with a small hole in the center. There are several similar points across its face. Like the lateral lines, these are sensory points, and they grow larger as the wolffish ages.
Hvorfor har gråsteinbiten to prikkede sidelinjer?
Sidelinjesystemet er et sanseorgan som fisk har utviklet. Det registrerer vannbevegelser, vibrasjoner og trykkendringer i omgivelsene. Det betyr at sidelinjene er viktig for navigasjon, for å finne mat og for å oppfatte at et rovdyr eller annen fare er på vei. Steinbit er bunnlevende, men den har fiender i de frie vannmasser. Så det kan være at den har behov for kontroll både på hva som skjer på bunnen og ute i det blå samtidig. Med to sidelinjer - en øvre og en nedre - får steinbiten en mer presis forståelse av omgivelsene.
Gråsteinbiten mangler svømmeblære, slutter den å svømme så synker den som en stein. Den er skreddersydd til en bunnlevende livsstil. Gjennom evolusjonen fant den ut at den ikke har behov for å holde seg flytende i fritt vann. Uten svømmeblære kan steinbiten raskt forflytte seg fra grunna til dypt vann og tilbake uten å bekymre seg for at svømmeblæra skal sprekke. Fisk med svømmeblære må bruke lang tid på en slik vandring mellom ulike dybder, ellers kan de få trykkfallsyke og dø.
The Atlantic wolffish lacks a swim bladder, so if it stops swimming, it sinks like a stone. It is perfectly adapted to a bottom-dwelling lifestyle. Through evolution, it realized there was no need to stay buoyant in the open blue water. Without a swim bladder, the wolffish can quickly move from shallow to deep water and back without worrying about its swim bladder rupturing. Fish with swim bladders must spend a long time to make such migrations between different depths; otherwise, they risk decompression sickness and death.
I likhet med andre levende skapninger kan steinbit rammes av en rekke forskjellige sykdommer. Denne her er angrepet av ikter, sannsynligvis «Cryptocotyle lingua» da den er nokså vanlig å finne på grunt vann i Saltstraumen. Parasitten graver seg dypt inn i fisken og beveger seg med blodstrømmen til øyevevet. Snaddermat for steinbit er blant annet storstrandsegl (Littorina littorea), og disse kan være et vertsdyr for denne ikten.
Like other living creatures, the wolffish can be affected by a variety of diseases. This one has been attacked by flukes, most likely Cryptocotyle lingua as this parasite is fairly common in shallow waters in Saltstraumen. The parasite burrows deep into the fish and travels through the bloodstream to the eye tissue. A favorite food for the wolffish is the common periwinkle (Littorina littorea), which can act as a host for this fluke.
Steinbit som ikke har brukt vinteren til å passe egg kommer vandrende opp fra dypet tidlig på våren. De drar til seters for å spise seg feite. På grunna mesker de seg med pigghuder, bløtdyr og krepsdyr. De er kjent for å være en viktig aktør i økosystemet i form av å holde kontroll på mengden grønne kråkeboller.
Wolffish that have not spent the winter guarding eggs comes up from the depths early in the spring. They head to the shallows to fatten up. Here they feast on echinoderms, mollusks and crustaceans. They are known to play an important role in the ecosystem by controlling the population of green sea urchins.
Det er ikke alltid idyll i steinbitenes parforhold heller. Johan forsøkte her gjentatte ganger å svømme inn i hula, men Olga sperra inngangen. Hvorfor Olga nektet Johan å komme inn den dagen vet bare de to, men Johan endte opp med å legge seg til ovenfor hula. Er dette steinbitverdens versjon av å sove på sofaen? Uansett hva Johan hadde gjort så var han tilgitt dagen etter, da var det atter harmoni i heimen.
It’s not always idyllic in the wolffish relationships either. Johan repeatedly tried to swim into the den, but Olga blocked the entrance. Why Olga refused to let Johan in this day is something only the two of them know, but Johan ended up settling just above the den. Is this the wolffish version of sleeping on the couch? Whatever Johan had done, he was forgiven the next day, and harmony was once again restored in the home.
Der gråsteinbitene våre ligger og vokter egg er det kaldeste vi har målt 4 °C. Det kan bli betraktelig kaldere andre steder gråsteinbit holder til, faktisk under 0. Havet fryser ved ca -1,8°C. Denne Saltstraumens urinnvåner er ekstrem på så mange måter, også når det gjelder å takle minusgrader. Gråsteinbit har veldig høy konsentrasjon av et slags frostvæskeprotein (AFP). Det gjør at de kan overleve helt ned til -1,3 °C uten å fryse til is. Men hva så med de små? Som sine foreldre tåler også de det vinteren har å by på av kulde.
Where our Atlantic wolffish are guarding their eggs, the coldest temperature we have measured is 4°C. In other places where wolffish live, it can get considerably colder, even below 0°C. The ocean freezes at around -1.8°C. This ancient resident of Saltstraumen is extreme in so many ways, including its ability to withstand sub-zero temperatures. The Atlantic wolffish has a very high concentration of a type of antifreeze protein. This allows them to survive down to -1.3°C without freezing solid. But what about the little ones? Like their parents, they too can withstand what the cold winter has to offer.
Gråsteinbiten burde være en vanlig fisk i våre kystnære farvann og i hele den nordlige del av Atlanterhavet. I den vestlige delen av atlanterhavet sliter gråsteinbiten, den er nær truet som bestand. Den var rødlistet i Norge også, men denne bekymringen er ikke lenger aktuell mener forskerne. Forskningen på arten foregår sammen med russerne i Barentshavet. På grunnlag av toktene der mener forskerne at det ikke er grunn til bekymring for bestanden av gråsteinbit. Men gråsteinbiten er en art som flytter seg svært lite. Den fødes, vokser opp og dør innenfor noen få
The Atlantic wolffish should be a common fish in our coastal waters and throughout the northern part of the Atlantic Ocean. It's not. In the western Atlantic, the Atlantic wolffish is struggling, with its population considered near threatened. It was also red-listed in Norway at one point, but scientists no longer see this as a concern. Research on the species is conducted jointly with the Russians in the Barents Sea. Based on surveys there, scientists believe there is no reason to worry about the Atlantic wolffish population.
But the Atlantic wolffish is a species that is
kilometer. Lokale bestander utryddes lett ved overfiske, og når denne viktige nøkkelarten forsvinner får det store konsekvenser for det marine miljøet i den aktuelle fjorden. Da hjelper det lite at bestanden generelt, ut fra fangstrapporter i Barentshavet, er god.
Det ropes nå et varsko fra svært mange dykkemiljø og fra fiskere langs hele Norges kyst når det gjelder bestanden av den kystnære gråsteinbiten. De ser at bestanden enten er helt forsvunnet eller er på et kritisk lavmål lokalt.
very stationary. It is born, grows up, and dies within just a few kilometers. Local populations are easily wiped out by overfishing, and when this important keystone species disappears, it has significant consequences for the marine environment in the affected fjord. In such cases, it matters little that the overall population, based on catch reports from the Barents Sea, appears healthy.
A warning is now coming from many diving communities and local fisheries along the entire Norwegian coast regarding the coastal Atlantic wolffish population. They report that the population has either completely disappeared or is at a critically low level locally.